• Forsiden
  • Kategorier
  • Arkiv
  • IS - grusomhetenes djevler

    • 19.12.2016, 16:07

    I natt ble jeg sittende å se på en av de mest gripende dokumentarene jeg noen ganger har sett. Dere vet når man egentlig er trøtt og bør legge seg, men det som står på tvn har fanget hele oppmerksomheten din og gjør at du bare må se det ferdig? Det var en slik følelse jeg fikk da VGtv viste denne dokumentaren. Jeg tenker egentlig at ord blir så fattige, ett par sko blir som en smeltende is på en glohet sommerdag og en flaske vann gjør lite forskjell når den må deles på en familie på syv.

    Hele kroppen min hadde vondt da jeg skulle legge meg. Søvn sto ikke i første rekke lenger og drømmeland var milevis unna. Jeg klarer ikke å tenke på annet enn den dokumentaren og de sterke inntrykkene den ga meg. Jeg gråter uten å føle skam. Jeg ender opp med å hulke på grunn av det jeg har sett. Jeg visste at det var ille. Jeg visste at det var mer enn ille og enda litt mer enn det. Jeg visste at det var grusomt og umenneskelig. Jeg visste at det var død og fordervelse. Jeg visste alt dette, men likevel ble jeg helt tatt på sengen. Likevel følte jeg en tung sorg hengende over meg. En sorg jeg egentlig ikke kan relatere meg til, men som bli så veldig nær når man føler på utmattelsen, sorgen, sinnet og tristheten til det man ser. Det er i slike øyeblikk jeg føler meg som en stor bitch som sliter med en ussel depresjon og som ikke har 20 kroner for å få kjøpt meg en red bull på Rema 1000. Jeg burde visst bedre. Jeg burde tenkt meg til det. Jeg burde lest meg opp og sett flere dokumentarer om det. Dette er ikke fordi jeg ikke vet hva som har foregått i mange, mange år nå, men for å få mer kunnskap. For å få en viss følelse av hva disse menneskene  faktisk går i gjennom daglig, høre deres historier, se deres minner og også høre om grusomhetene som ikke ender i en "lykkelig" slutt.

    For de av dere som ikke har forstått det ennå, så handlet dokumentaren om mennesker som har flyktet fra IS. Mennesker som hadde gått i flere dager både over fjell, grusveier og glohete veier uten sko. Mennesker som måtte bære sine syke bestemødre på ryggen da de ikke var i stand til å gå selv, og dette fordi deres kultur var å aldri levne igjen sine eldre. Mennesker som vred seg i smerte grunnet underskudd på væske og mat. Foreldre som hadde alt fra 3-7 barn med seg, der flesteparten var under 4 år gamle. En mor som hadde født sitt femte barn på flukt gjennom fjellene, kun åtte døgn tidligere. Foreldre som sto og gråt fordi IS hadde kidnappet døtrene deres. Det som dog slo meg mest, det var ansiktsuttrykkene til alle på denne dokumentaren; både frivillige, barn, voksne, eldre og andre hjelpeorganisasjoner rundt om - ingen smilte ordentlig og selv om noe bra hadde skjedd, som for eksempel at et ektepar hadde funnet hverandre etter dager fra hverandre eller at en mor fikk se sin tenåringssønn foran seg etter å ha trodd at hun hadde mistet ham, så var ansiktene fulle av sorg og utmattelse. Ingen ting bra der og da kunne veie opp for den usikkerheten, utmattelsen og fortvilelsen som hang i lufta.

    Det er utenfor min fatteevne hva som går gjennom hodene til mennesker som er tvers i gjennom ond. Dette er ikke bare snakk om ett dårlig valg eller en dum hendelse. Dette gjøres med overlegg og er ofte planlagt ned til hver minste detalj. Jeg forstår ikke tankegangen der det rettferdiggjøres å drepe, voldta, torturere og angripe. Det at mange har sagt at de gjør dette for religionen sin del og for å støtte det de tror på, det kan jeg ikke forstå. Det er da ingen religion som ville støttet dette tankesettet og i hvert fall ikke skrevet det ned i en "bok" for å dele med andre fra samme område eller kultur.

    Syria har så og si blitt til en gravplass - ett land fylt av fordervelse og død. Byen Aleppo som tidligere var et flott paradis og turiststed, er forvandlet til byggninger i ruiner, ødeleggelse og fortvilelse. Det at jeg har følt at vi har hatt det tøft en periode nå, det kan ikke sammenlignes med slik sivile, uskyldige mennesker har det i Aleppo. Ord strekker ikke til for å utdype hvor lite meningsfylt livet føles når jeg sitter hjemme i sofaen i et nyoppusset hus, mat på bordet og penger nok til å kjøpe det barna ønsker seg i julegave, når jeg ser på bilder og videoer av barn som sulter i hjel, barn som gråter, barn som blør, barn som blir født inn i en grusom krig og barn som er vant til å leve på flukt med en frykt jeg ikke kan tenke meg til. Og jeg gråter igjen - ikke fordi jeg har fysisk vondt, men fordi jeg mentalt føler meg helt grusomt utakknemlig og får vondt langt inni sjela av å tenke på at noen mennesker ville ofret alt de hadde for å ha et liv som meg. Det verste med det hele er at mange faktisk ofrer alt for å flykte fra sitt eget hjem i håp om å komme til en trygg plass der de kan føle seg velkommen og ikke minst elsket. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe mer for menneskene som lever i krigens hete. Jeg skal selvsagt ikke si noe sikkert, men om jeg ikke hadde hatt fire barn som trenger meg i live ville jeg ønsket å reise ned til Syria for å hjelpe på best mulig måte. Jeg ville prøvd, jeg ville kjempet og jeg ville gjort alt i min makt for å kunne gjøre en forskjell. Omså bare en liten forskjell, men likevel en forskjell som kunne gjort det bedre for noen av de menneskene som har det så ubekskrivelig grusomt.

    Livet er så urettferdig og skjevt fordelt. Tenk på kontrastene fra å ha mange billioner kroner å rutte med til det å ha 0 kroner å gå på. Hvor er fordelingen? Hvor er sympatien og hjelpen? Hva skjer med grådigheten og redselen for å brekke en negl? Hadde jeg hatt en overflod av penger ville jeg gjort alt jeg kunne for å hjelpe - både med mat, væske, medisinsk utstyr og et håp om å få alle sivile ut og bort fra de grusomme områdene. De kan bo hos oss, alle som en. Bare de får hjelp - og Gud som jeg ønsker at de får hjelp og får leve det livet de fortjener. Jeg ønsket meg det til jul; trygghet, sikkerhet og et sted disse flyktningene kan kalle sitt hjem, sitt eget hjem. Ord strekker ikke til og jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe mer. Jeg gråter igjen...

    #IS #syria #skam #voldtekt #drap #krig #war #død #sult #aleppo #barn #familie #flukt #flyktning #redbull #vg #vgtv #gråt #mamma #pappa #paradis #hjelp #gravplass #unicef #reddbarna

    5 kommentarer

    Linn Michelle

    19.12.2016 kl.16:45

    Denne dokumentaren må jeg se!! Flott innlegg, til tross for hva det er skrevet om.. Veldig bra skrevet med viktige poenger!

    Conny Helén Lamøy

    21.12.2016 kl.22:07

    Den er absolutt verdt det! Gir sterke inntrykk da. Obsobs! Linn Michelle:

    vorden

    19.12.2016 kl.20:06

    Jeg har ikke sett denne dokumentaren, men jeg føler nyhetene som kommer der fra... Ja, ord blir veldig fattig... Håper dette innlegget blir lest av flere og flere folk... Ja, tårene :(

    Conny Helén Lamøy

    21.12.2016 kl.22:08

    Den er absolutt verdt å se. Men om du er veldig ømfintlig bør du forberede deg. Var ikke en koselig dokumentar for å si det sånn. vorden:

    Iblis

    20.12.2016 kl.09:51

    IS les : IBlis.

    Skriv en ny kommentar

    Conny Helén Lamøy

    Jeg er ei jente på 25 år som opprinnelig er fra Vadsø i Finnmark. Nå har vi flyttet til Larvik for å prøve noe nytt. Jeg har fire barn og er gift med en herlig mann. Ta gjerne kontakt med meg om det skulle være noe du lurer på, uansett hva det måtte være. Jeg hører også gjerne fra deg for en prat angående forever living sine produkter. E-post: connylamy@live.no

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    Lenker

    Design


    hits